Det er søndag 3.10., og siste dag på turen vår. Vi har hatt en behagelig båttur fra Swinoujscie, og vi våknet til en flott soloppgang ved innseilingen til København.

Ved åttetiden var vi i bussen, klare for siste etappe hjem – via Øresundbroen og gjennom Sverige. Dette blir en ren transportetappe der vi kommer til å slappe av og kanskje sove litt innimellom.

Egil var som vanlig på plass med dagens menneskerettighet: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og trosfrihet. Dagens gullkorn oppsummerte reisen vår på en fin måte. Egil la vekt på at vi ønsker oss en fredeligere jord og ba oss bruke den gode energien fellesopplevelsene under turen har gitt oss.

Å være på tur med ungdommene deres har vært en flott opplevelse. I løpet av turen virker det på meg som om de har kommet nærmere hverandre, og de er også flinke til å ta vare på hverandre. Det er ikke bare enkelt å leve så tett sammen som vi har gjort de siste åtte dagene, men det har gått utrolig bra, og man har lært en del om det disse reisene handler om, nemlig toleranse. Reiselederen vår skryter av elevene fra Skrim, og også han sier det har vært en flott gruppe ungdommer å bli kjent med.

I kveld får dere hjem ungdommer som er slitne og fulle av inntrykk. Slik er det med bloggskribenten også. Enkelte dager har det vært så mye å se og oppleve at hjernen føltes ”full”. Så både ungdommer og voksne trenger nok litt tid på å fordøye og bearbeide denne uka. Derfor får dere nok ikke fullt referat fra alt på turen i kveld. (Da får dere heller lese bloggen.) Men litt etter hvert vil nok inntrykkene komme. Da ber jeg dere gi ungdommene det viktigste dere kan gi dem: Tid og et lyttende øre. Det er helt gratis, men som sagt viktig.

Jeg vet at mange har fulgt reisen vår via bloggen disse dagene. Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger. Vi leser kommentarene og setter pris på dem!

Takk for turen!

Hilsen Arne 

Dagens andre leirbesøk fant sted i Ravensbrück, en leir der kvinner og barn ble holdt som fanger. Leiren ble bygd i 1938, og de første fangene der var tyske og østerrikske kvinner. Men da 2. verdenskrig brøt ut i1939 ble det en leir for kvinner og barn fra mange land. Det satt totalt 132.000 kvinner og barn i Ravensbrück under krigen. 92 000 av dem døde. 102 norske kvinner satt i Ravensbrück, hovedsakelig som politiske fanger, og 94 av dem kom hjem – hovedsakelig med De hvite bussene.

Egil guidet oss også gjennom denne leiren på fortreffeligvis og kom med både groteske og rørende historier. Blant annet fortalte han omen sigøynergutt som hadde en liten lekebamse. En dag mistet gutten bamsen på bakken, og som straff for dette ble han slått i hjel med en geværkolbe. Bamsen er i dag stilt ut i Ravensbrück.

Under omvisningen så vi statuer av muselmenn – fanger som var så utsultet at de så ut som levende lik og et rikt utvalg bilder og annen dokumentasjon på krigens grusomhet.

Avslutningen av besøket er nok det mange kommer til å huske aller best. Først gikk vi i krematoriet, og det var en meget stille forsamling som tok ovnene i øyesyn. Deretter gikk vi ned til innsjøen der man dumpet restene fra krematoriet. Gutter og menn stod på rekke langs hver side av en utstikker i sjøen, mens de kvinnelige deltakerne stod side ved side ytterst i vannkanten. Etter at Camilla hadde sunget ”Imagine”, la de hver sin rose i vannet til minne om dem som mistet livet. Det var mange som hadde behov for en stille stund med seg selv etter denne seremonien, som var en sterk avslutning på Ravensbrück-besøket.

Etter leirbesøket gikk vi tilbake til bussen som kjører til Swinoujscie og ferja som frakter oss til København, en tre timers tur der det var stille i bussen.

På trappa til kommandantbrakka

Trine leser dikt utenfor fengselsbrakka 

Guttene stiller opp til minnestund

 Jentene kommer til minneseremonien

Roser legges i vannet til minne om ofrene fra krigen 

Tid for ettertanke 

Det er lørdag 2.10 og nest siste dag på turen, og etter to dager med litt lettere program fikk vi krigens alvor i ansiktet med full styrke etter besøk i Sachsenhausen og Ravensbrück.

Dagen startet imidlertid på vanlig vis. Etter frokost i Berlin dro vi mot den lille byen Oranienburg og fangeleiren Sachsenhausen.

Dagens rettighet dreide seg om at ingen må holdes i slaveri eller trelldom, og at alt slaveri er forbudt.

I”gullkornet” snakket Egil om å ta hverdagen med et smil og ha toleranse og hjerterom – ord som går rett inn i det vi alle er på akkurat nå – nemlig toleransereise. På vei til leiren fikk vi også se en film der norske veteraner fortalte om sine opplevelser i tysk fangenskap.

I Sachsenhausen lovet Egil oss norsk guide, og norsk guide ble det. Men mange ble overrasket da det viste seg at den norske guiden var ingen ringere enn reiseleder Egil i egen høye person.

Han guidet oss på beste vis og vi fikk et meget godt inntrykk av hvordan livet i Sachsenhausen hadde vært.

Sachsenhausen var leiren med flest norske fanger. Ca 2500 norske fanger var innom leiren i løpet av krigen. Selv om livet for de norske var hardt, hadde de det tross noe bedre enn mange av de andre fangene. Blant annet fikk nordmennene fra tid til annen pakker fra Røde Kors. I tillegg var samholdet mellom de norske fangene usedvanlig sterkt. For å få tankene bort fra djevelskapen de opplevde til daglig, var det mange av nordmennene som i stillhet arrangerte en liten andaktsstund om morgenen.

Omvisningen i Sachsenhausen viste oss at fangenes beretninger slett ikke var overdrevne.Blant annet fikk vi se steder der fangene ble hengt, skutt og strangulert (langsom kvelning), og vi så utstillinger som viste forholdene for jødene både i denne leiren og andre. Sterkest inntrykk gjorde kanskje besøket i patologirommet. Der fikk vi høre at legene eksperimenterte med både døde og levende mennesker.

Runden i Sachsenhausen ble avsluttet med en minnestund ved minneplaten for de norske fangene. Det ble en stemningsfull stund med diktlesing, blomsternedleggelse og et minutts stillhet. Vi sang også ”Blowing in the wind”, og i stillheten somfulgte kunne vi høre høstvinden som blåste i trærne – et fint apropos til en verdig markering.

 Veien gikk så videre til Ravensbrûck, og på veien dit så vi på ny filminnslag med veteraner som fortalte gripende historier om sin tid som fanger. Her fikk viogså høre om den enorme gleden og lettelsen til fangene som ble reddet av ”Dehvite bussene”. 

Inngang til appellplassen i Sachsenhausen

Blomsterseremoni

Vi synger Blowing in the wind 

Jødebrakka 

Dagen i Berlin ble en stor opplevelse for alle turdeltakerne på årets Toleransereise. I strålende sol kunne vi kombinere alvorsfylte inntrykk med shopping og moro.

Dagen startet i Frankfurt an der Oder med avreise kl 08.00 mot Berlin. Reiseleder Egil startet dagen med å lese diktet ”Se på solen”, og deretter gikk han inn på dagens menneskerettighet, som handler om at enhver har rett til å bevege seg fritt og oppholde seg fritt i sitt eget land – samt å kunne forlate landet og komme tilbake når en ønsker det.

Siden første post på Berlinprogrammet var besøk i Stasi-fengselet, så vi en film om Berlinmuren og Berlinmurens fall. Stasi – det hemmelige tyske politiet – hadde ved nedleggelsen på slutten av 1980-tallet 91.000 ansatte og 180.000 aktive informanter.

I Stasi-fengselet ble elevene delt klassevis og hadde omvisning med guide. B-klassen fikk en guide, Mike, som selv hadde sittet i Stasi-fengselet, og han fortalte hvordan han som 14-åring på skolen hadde begynt å stille spørsmål som Stasi mente han måtte ha fått via vestlig påvirkning og derfor allerede da begynte å overvåke ham, for senere å arrestere ham. En av de andre guidene fortalte om sin far som var blitt fanget i forsøk på å flykte til vest og deretter havnet i Stasis klør.

Under omvisningen fikk vi først se en del celler som ble benyttet i starten, blant annet eneceller og celler benyttet til vanntortur. I den nye delen ble cellene mer ”komfortable”, men Stasi begynte med forhør der formålet var å knekke fangen psykisk. Alle fanger levde i isolasjon, og ingen av dem visste hvor de egentlig var. Derfor var det heller aldri noen som rømte fra fengselet. For elevene våre var det en tankevekker at de selv hadde risikert overvåking og arrestasjon hvis de hadde levd i DDR under den kalde krigen. 

Etter omvisningen i Stasi ble det omvisning i byen med buss. Her så vi de delene av muren som fortsatt står igjen, og vi endte opp ved det jødiske krigsminnesmerket. Det består av 2711 steiner, ett for hver side i jødenes hellige bok Talmud. (Dette var en opplysning som Andreas viste :) Etter å ha gått gjennom dette, gikk vi videre til Brandenburger Tor. Der var det fullt av folk fra alle verdens hjørner, samt musikk og gjøglere. Her tok vi fellesbilde, og til slutt endte vi opp ved Riksdagen.

Middagen ble inntatt på Hardrock Cafe, og hamburgere, pommes frites og drikke gikk ned på høykant før alle kastet seg ut i shoppinglivet på Kurfürstendam, handlegaten i Berlin.

Dagen endte på hotell Meininger Hof like ved hovedjernbanestasjonen i Berlin.

I morgen venter to nye besøk i konsentrasjonsleire, før vi drar til ferja og tilbake til Skandinavia.

Guiden hadde selv vært fange i Stasi-fengselet

Forhørsrommet

Stasi-guiden sammen med elever, reiseleder og klasselærer

Samling foran Brandenburger Tor 

Mat og musikk er en god kombinasjon

Mange steder er Berlinmuren erstattet av en strek i gata. 

Det mest berømte bildet på den gamle Berlinmuren 

På vandring fra Brandenburger Tor til Riksdagen 

Til dere som venter på blogginnlegg: Det mobile bredbåndet har ikke virket for oss her i Tyskland, så vi har måttet legge ut ting fra hotellet sent på kvelden. Vi prøver det mobile bredbåndet på nytt i morgen og håper på å kunne legge ut rapporter da også. Uansett skrives reisebrevene, og de vil bli lagt ut på bloggen så snart vi får dekning.

Torsdag morgen og tid for avreise fra Polen. Vi hadde relativt romslig tidsplan i dag, så derfor fikk alle sove litt lenger – ikke frokost før kl 0745. Dette var alle svært fornøyd med – bortsett fra to som vi traff i trappa på vei ned til frokost. Av gammel vane hadde de stått opp kl 06.00, fordi de var vant til at vi står opp tidlig på turen.

Ved avreise fortalte reiseleder Egil at vi hadde fått skryt fra hotellet for god oppførsel. Slikt er hyggelig både for oss på tur og for dere som har noen av gårde!

Dagens menneskerettighet hentet Egil fra artikkel 3: Alle har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Dette er jo et fint apropos til tema for turen vår, men også noe vi bør legge oss på hjertet den dag i dag. Folkemord foregår dessverre fortsatt.

I dagens ”gullkorn” listet Egil opp momenter som enhver bør huske på i dagens samfunn:

·       Du er enestående

·       Du er et verdifullt menneske

·       Du har fått vettet til å bruke det

·       Du har innsikt og erfaring

·       Du skal vite at du duger

·       Du har noe å være stolt av

·       Du skal tolerere andre

·       Du skal vite at noen bryr seg om deg

·       Du skal vite at verden er full av muligheter – forkledd i problemer

Dagens første kjøreetappe var på ca tre timer, og for å korte tiden så vi filmen ”De andres liv”. Dette er en film som handler om livet i DDR før murens fall, med andre ord den gang det hemmelige politiet, STASI overvåket alt og alle. Siden vi i morgen skal besøke STASI-fengselet i Berlin, var dette en ypperlig introduksjon til dette besøket.

Underveis kjørte vi også gjennom ”Dødens trekant”, området i nærheten av Katowitze. Her er det mange kullgruver, og luftforurensingen er stor. Vi kjente faktisk at det ”luktet forurensing” av lufta da vi kjørte gjennom ”Dødens trekant.” Men siden 73% av Polens energiforbruk dekkes av kullkraft, er det foreløpig et problem polakkene må leve med.

Første stopp var på samme IKEA-senter som på nedoverturen. Her spiste vi en varmrett på IKEA-kafeen til behagelige polske priser. Eksempelvis kostet en tallerken med kjøttboller og pommes frites ca 20 kr inkludert drikke.

Deretter var det fritt fram for å kvitte seg med sine siste zlothty, siden dette er penger vi ikke får brukt andre steder enn i Polen.

Vi har nå et par timers kjøring igjen til grensen mot Tyskland, og milene går fort på god motorvei.

Egil fortalte for øvrig at langs veiene de siste milene før vi kommer til Tyskland sitter det en del mennesker og selger sopp til tyskerne. Det er billigere for tyskerne enn å kjøpe sopp hjemme.

Like før grensen hadde vi en siste stopp i Polen, slik at vi kunne bruke opp våre siste zlothy. De er verdiløse andre steder, og vi får ikke vekslet tilbake. Imidlertid er ubrukte zlothy ikke helt bortkastet. Aktive Fredsreiser samler inn tiloversblevne slanter og bruker dem til et prosjekt i Afrika, der de blant annet kjøper datautstyr til skoler.

Grensen til Tyskland ble krysset kl 17.30, og som gode Schengen-borgere kjørte vi inn i et nytt land uten passkontroll. Veien videre til Frankfurt an der Oder gikk parallelt med grensen langs elva Spree, i et område som blir kalt ”Agurkland”på grunn av stor produksjon av denne grønnsaken.

Vi er nå i gamle DDR, og det er imponerende å se hvordan tyskerne har pusset opp denne delen av landet siden muren falt for ca 20 år siden. For å korte tiden så vi filmen ”Falskmyntnerne i Sachsenhausen”.

Hotell Ramada ligger ”in the middle of nowhere” langs riksveien til Berlin. Vi ble innkvartert på tre- og firemannsrom, etter at Per-Morten hadde skrevet under på en liste med 12 punkter på hva som ville gi oss ”bot” dersom vi ikke fulgte reglementet.

Før kveldsmaten hadde vi øvelse på  "Blowing in the wind, som skal framføres senere  på turen, og deretter var det kveldsmat: Deilig buffet med påfølgende dessert. Dette var en flott avslutning på dagen og en fin oppladning til Berlindagen i morgen.

Bjarke bussjåfør stuer bagasje ved avreise fra Krakow

Hva er bedre enn en IKEA-sofa etter en god middag på IKEAs kafe?

Vi venter på tildeling av rom på Hotel Ramada

Per Morten orienterer om reglene på hotellet

Sangøvelse på "Blowing in the wind"

Gitarist i dyp konsentrasjon 

... og til slutt et par nærbilder

Siste stopp i Polen 

Onsdagen ble avsluttet med folklorekveld, der lokale musikere og dansere presenterte sanger og danser fra Polen  og da særlig Krakow-distriktet. Riktignok låt det ganske ustemt i enkelte partier, og store sangere var ingen av de medvirkende. Dette tok de igjen med engasjement, spilleglede og flott dansing. Publikum (dvs oss) var nok litt reserverte i starten, men da danserne mot slutten av kvelden engasjerte elevene til dans, steg stemningen betraktelig. Og da de fleste på slutten kastet seg ut i heftig ringdans ville jubelen ingen ende ta.
Det var en fornøyd gjeng som ruslet tilbake til hotellet gjennom Krakows høstmørke gater.

I morgen tar vi farvel med Krakow for å reise til Frankfurt an der Oder rett over grensen til Tyskland.  Dette blir nok en reisedag, men vi tar sikte på en kort oppdatering i morgen kveld, slik at dere kan beroliges med at vi er kommet dit vi skal.

Bildene nedenfor er ikke tatt med i egenskap av å være fotografiske mesterverk - heller en dokumentasjon på at selv tiendeklassinger kan synes at folkedans er OK.

Etter besøket i Saltgruvene dro store og små på byvandring i Krakow. Krakow ligger vakkert til ved elva Wisla og har ca 1 million innbyggere. Vi gikk samlet til markedsplassen, og der fikk alle og enhver shoppe av hjertens lyst. Noen besøkte også den vakre Mariakirken.
Men det mest spesielle utslaget av handlerunden var nok "orkesteret" som en del av guttene etablerte. Da de skulle prøve nyinnkjøpt gitar, ukulele og munnspill, begynte folk å kaste penger i gitarkassen deres.

Draken som ble nedkjempet av ridder Krak og på den måten kan ha bidratt til bynavnet Krakow

Samling på Markedsplassen

Hallene på Markedsplassen

De nye bymusikantene i Krakow 

Til slutt noen bilder fra Mariakirken

Vi har våknet opp til nok en grå og regnfull dag i Krakow, men med gode klær og godt humør er det ikke noe problem å takle dette. Ved avreise fra hotellet var bussen vår stengt inne. En polsk bussjåfør sov veldig godt, og vi kom tilbake først en halvtime forsinket.

På vei til gruvene fikk vi de sedvanlige morgensangene og reiseleder Egil kom med dagens rettighet. I dag ble vi påminnet om at enhver har rett til en tilfredsstillende levestandard. Deretter leste han et dikt om at hver enkelt av oss er enestående.

Første post på dagens program var besøk i Saltgruvene. Vi gikk en ca 2 km lang runde der vi startet med å gå 320 trappetrinn ned til første nivå under jorda. Vi gikk gjennom flere rom i og så på flotte saltfigurer, og  utstyr fra gruvedriften - som i perentes bemerket ble drevet i disse gruvene fram til 1998. Helt nederst i gruva lå katedralen. Et storslagent rom der all utsmykning var utskåret salt. Her ble det også tatt gruppebilde, og et slikt får elevene med seg hjem.
Guiden fortalte mye interessant om saltproduksjon og de enkelte rommene og utstyret der underveis, og hun hadde ingen ting imot at elevene smakte på saltet på veggene. Noen våget seg frampå, men ingen kom ut igjen med gnagsår på tunga.

Alt i alt ble det en flott opplevelse for alle sammen.

Vi hadde en dyktig omviser

Elevene var flinke til å følge med på guidens beskrivelser og fortellinger 

Elevene tester hvordan de heiste opp tunge bøtter gjennom sjaktene

Katedralen nederst i gruvene 

Gunnar Foldvik fra Brunlanes i Vestfold var tidsvitne datirsdagen ble avsluttet med temakveld. Foldvik gikk under navnet ”Påsan” og var selv aldri fange i Tyskland. Han fortalte levende og ledig om episoder han hadde opplevd under krigen, godt ispedd anekdoter og pussige opptrinn han hadde vært med på. For oss fra Sandsvær var det artig at Foldvik refererte til flere steder i vårt nærområde som åsted for episoder han selv eller andre i hans nærmeste krets hadde opplevd.

Foldvik hadde flere oppdrag under krigen. Viktigst var kanskje hans medvirkning til å hjelpe nordmenn og andre – blant annet russiskefanger – å komme seg til England eller Sverige. Han hadde også som fast jobb å frakte mikrofilmer av forsvarsverk som tyskerne anla i Norge til et angitt leveringssted, og han fikk aldri vite hvem som brakte filmene videre.

”Påsan” påpekte også at de fleste tyskere i Norge var ordentlige og høflige. De hadde helt andre ønsker for livet enn å holde stand i ”Festung Norwegen”.

Han fortalte også om hvordan de gjorde sitt beste for å gjøre livet surt for sin tyskvennlige lærer etter at den ”ordentlige” læreren var blitt deportert.

Til slutt reflekterte ”Påsan” litt over om vi har lært noe av hendelsene i uttryddingsleirene. Når en tenker på hva Stalin, Mao og Pol Pot med flere har gjort mot menneskeheten, skulle en tro at vi ikke har lært det vi burde.

Derfor er "Toleransereisene” så viktige. Gjennom disse opplever vi ved selvsyn hva som faktisk skjedde, og vi investerer i framtiden ved å lære ungdommene å ta vare på hverandre.

Gunnar Foldvik, alias "Påsan", fortalte engasjerende om sine opplevelser fra krigen i Norge 

Etter lunsj var det tid for besøk i Auschwitz 1. Dette er en mye mindre leir enn Birkenau, men mens besøket i Birkenau satte fokus på det enorme omfanget av jødeutryddelsene, ga besøket i denne leiren et mye nærmere innblikk i hvordan fangene faktisk levde. Vi fikk se fangerom, slik de opprinnelig hadde vært, og det var utstillinger av ulike ting man hadde tattfra fangene. Montere med sko, kofferter, børster og andre effekter var overveldende. Imidlertid gjorde nok utstillingen av barnetøy og hår som var klippet av fangene i forbindelse med kremasjonen sterkest inntrykk. Elevene var helt stille da vi gikk gjennom disse rommene, og mange var blanke i øynene. Turen gikk også til fengselsbygningen, der vi fikk se både sulteceller, mørkeceller og ”oppreistceller” (så trange at man var nødt til å stå). Og da omvisningen ble avsluttet i krematoriet med gasskammer og forbrenningsovner var tausheten nærmest øredøvende.

Vi hadde ny minnestund ved veggen der mange fanger blehenrettet, og diktlesing og blomsternedleggelse ble fulgt av et minutts stillhet. Etterpå var vi i ”Jødebrakka”, der Egil reiseleder sa noen ord om å ta vare på hevrandre, og i stille ettertanke hørte vi en jødisk sang der man ved nøye lytting kunne høre navn på mange av de tyske fangeleirene.

 Men heldigvis tok krigen slutt og fangene ble satt fri. Siste post i Auschwitz var en film som viste hva som møtte frigjøringsstyrkene da de kom i 1945.

Arbeid gir frihet - inngangspartiet til Auschwitz 1

Gasskammer 1. Her ble de første fangene henrettet. 

Minnestund ved veggen der mange fanger ble henrettet 

Følelser fikk fritt utløp hos store og små da vi i dag besøkte fangeleirene i Birkenau og Auschwitz. Rammen for besøket var også passende for budskapet vi skulle få formidlet. Det var gråvær og ca 10 grader. Dessuten blåste det frisk bris og regnet vannrett. Det var nok en del som småfrøs, men guiden vår minnet oss om at under slike forhold – og verre – gikk fangene vi skulle få høre om i en enkel pyjamas uten noen ting under eller noenting utenpå og i enkle tresko.

Dagen startet i Auschwitz 2 Birkenau, den største av fangeleirene. Denne leiren ble opprinnelig brukt til brysomme intellektuelle, men ble etter hvert det mest effektive henrettelsesredskap verden har sett. Vi besøkte flere av brakkene og fikk ved selvsyn se hvilke forhold fangene levde under. Guiden fortalte om rangordningen i leiren og hvordan ethvert avvik ble straffet.

Elever med litt småsultne mager fikk også sitt å tenke på da guiden fortalte at fangenes dagsrasjon bestod av svart vann, tilsynelatende kaffe, til frokost,  suppe med beskjedent innhold av tvilsomme grønnsaker og 250 g brød til kvelds. Alle fanger måtte løpe fra sted til sted, de ble dyttet og slått og plaget og hundset på alle mulige måte. Gripende var også turen langs ”Dødens jernbanespor”. Togene fylt med fanger stoppet ved perrongen, og fangene ble umiddelbart sortert. Kvinner og barn, samt ikke arbeidsføre menn ble ført umiddelbart til gasskamrene. Det var ca 400 m å gå, så i løpet av få timer var alle døde. De arbeidsføre ble ført til brakkene og kunne arbeide noen måneder før også det store flertall av disse ble sendt til gasskammeret. På denne måten ble Birkenau et viktig redskap for Det tredje riket for å realisere ”Den endelige løsningen”, nemlig at alle jøder skulle utryddes.

Ved enden av jernbanesporet så vi på ruinene av gasskamrene. Deretter hadde vi en høytidelig minnestund over de omkomne ved leirens minnemonument. Elever leste dikt og la ned blomster, og alle sang ”Kringsatt av fiender” før samlingen ble avsluttet med et minutts stillhet.

Besøket ble avsluttet i vakttårnet, og der fikk vi en fin oversikt over bakgrunnen for leiren og en oppsummering av hva som faktisk skjedde.

Elevene fulgte svært godt med under denne omvisningen, og det var en stille forsamling som dro til lunsj i Centrum Dialogu, et senter der man kan treffe andre klasser på toleransereise.

En dyktig guide fortalte om livet i brakkene i Birkenauleiren

Veggtegning fra brakka der barnefangene satt

Jernbanesporet til siste stoppested for hundretusener av mennesker

Høytidelig minnestund i Birkenau 

Vi hadde bestilt vekking kl 0545 for å rekke en tidlig frokost. Men i Polen er visst klokkeslett litt fleksibelt, for kl 05.15 ringte det liflig i telefonen.

Frokosten smakte som vanlig fortreffelig, og vi voksne har nå lært oss at kaffe heter ”kawa” på polsk.

Kl 07.30 var det avreise til Auschwitz. På grunn av kjøretidsbestemmelsene satt reiseleder Egil ved rattet og kjørte oss trygt fram. Turen startet med uunngåelig avspilling av sangen ”Guten Morgen Sonnenschein”, samt en morgenfrisk skåning som på rock-a-doodle vis kom med oppfordringen om å våkne opp og få på tøflene.

Vi fikk også se en film om fangetransporten i 1942 med M/S Donau. Jøden Samuel Steinmann var selv med på denne, og var en av svært få som vendte tilbake til Norge.

Supplert av autentiske filmklipp, bilder og faksimiler av dokumenter fortalte Steinmann levende om arrestasjonen i Norge og hvordan jødene på alle måter ble hetset og fornedret allerede i norsk fengsel. Så kom en rystende fortelling om forholdene om bord med slag, spark, ukvemsord og festlige oppgaver som for eksempel å ligge på dekk og gjøre rent mellom dekksplankene med sin egen tannbørste. Steinmann beskrev også synet av et mørklagt Danmark på høyre side og et opplyst Sverige på venstre og hvordan de drømte og vurderte om det var mulig å rømme og svømme i land til friheten.

Transporten fra Stettin til Auschwitz var om mulig enda mer umenneskelig. Fangene ble stuet inn i kuvogner, 50-60 personer, og ved ankomst ble fangene sortert. Menn mellom 18 og 40 år ble tatt inn i Birkenau, de andre fraktet av gårde. I ettertid fikk Steinmann og medfangene vite at deres videre ferd var rett til gasskammeret.

Ettertenksomheten hviler over oss alle, og vi har fått en dyster påminnelse om foranledningen til det vi straks skal få se.

Siste etappe med tre timers busskjøring er unnagjort og store og små er innkvartert på Hotel Ibis i Krakow. Vi bor på gode dobbeltrom, der vi sikkert får det komfortabelt når vi har tid til å være her.

I parentes bemerket ble vi allerede ved ankomsten "overfalt" av ivrige tøffelselgere, og de første elevene har allerede sikret seg gode tøfler og festlige hodeplagg til en symbolsk slant. 

Første måltid bestod av norsk julemat i polsk innpakning - svineribbe på spidd samt ris og grønnsaker.

I morgen starter den alvorlige delen av turen, og det blir en hektisk dag med mange inntrykk som skal fordøyes.

Venting er en del av å være på gruppereise.

Norsk julemat i uvant innpakning. Men det smakte fortreffelig. 

Det ble en tidlig morgen for Polenfarerne mandag. Dagen kl 05.00, for frokosten startet kl 05.30 – for øvrig en velsmakende frokostbuffet med rikt utvalg av pålegg, egg og ellers det en sulten reisende kunne ønske seg.

På grunn av kjøretidsbestemmelsene måtte vi vente litt før vi kjørte i land i Polen, så vi forkortet tiden med allsang. Det ble generalprøve på ”Kringsatt av fiender”, og elever fra Efteløt fikk et gjenhør med sin gamle slager ”Svikefulle Mari”.

Så kom reiseleder Egil med ord for dagen, og han leste entekst om ”Smil” – hvor mye det betyr og hvor lite det koster å gi det til noen. Dagens rettighet, nr 2 i rekken handler om at alle har samme rettigheter uansett rase, farge, kjønn eller politisk/religiøst syn.

I tillegg fikk vi orientering om hvordan Polen fikk sitt nasjonalsymbol, Den hvite ørnen.

Første stopp var ved en veikro der de hadde en stor krokodille i en monter. I følge de som har reist samme turen før hadde faktisk krokodillen vokst en god del på de siste par årene.

På vei til neste stopp så vi filmen ”Vinn eller død”. Filmens handling foregår under 2. verdenskrig og handler om fangene i Auswich og Birkenau. Store deler av filmen ble faktisk tatt opp i disse fangeleirene, og reiseleder Egil lovet at vi skal få pekt ut flere av stedene når vi besøker disse leirene i morgen.

Middagen var i Sulechow, og vi fikk en velsmakende varmrett med bl.a. røkt svinekjøtt. Det er imponerende effektivitet ved måltidene. På en halv time var alle bevertet med deilig mat og på vei ut i bussen igjen.

Morgenen bød på skyet oppholdsvær, men litt før lunsj møtte vi på det varslede regnværet, og dette fulgte oss sørover.

Klokka er nå så vidt passert 13, og vi er nå på vei videre sørover. Det regner, og vi har nå en lang etappe på 22 mil før vi skal stoppe ved et sted der det er mulig både å handle mat og veksle penger, samt bese ulike butikker.

Ventetid før vi kommer fra ferja og inn i bussen. 

 God mat og effektiv servering.

En spent gjeng med elever, foreldre og lærere, 74 i tallet,  stod tidlig opp og møttes på Skrim ungdomsskole. Endelig var dagen for avreise til Polen kommet, det man hadde snakket om og forberedt omtrent siden første dag på ungdomsskolen.

Før avreise var det utdeling av flotte turgensere, og snart kommer vi til å gå rundt som en svart ”horde” med Skrim ungdomsskole på ryggen.

Første etappe gikk til Moss, der vi hadde beinstrekk og traff reiselederen vår, Egil Leesland, en trivelig sørlending med bredt smil og lun dialekt.

Deretter fortsatte vi i god fart til svenskegrensen, og på fine svenske veier gkk turen raskt til Håby. Her måtte vi bytte buss, og en trivelig dansk sjåfør (med helt ubegripelig uttale) fraktet oss videre på behagelig vis.

Egil Leesland ønsket oss alle velkommen på tur og lovet oss en opplevelsesrik tur. Han påpekte at opplegget med åtte dagers tur og busstransport var det foretrukne opplegget fra Aktive Fredsreiser. Den sosiale biten i forbindelse med bussturen har en egenverdi som vanskelig kan verdsettes høyt nok.

Egil fortalte også at vi kom til å høre et gullkorn hverdag. Første gullkorn handlet om menneskerettigheter. Vi er likeverdige i egenskap av å være mennesker, og Leesland siterte artikkel 1 i FN’s menneskerettserklæring for å utdype dette. Han avsluttet med å lese teksten ”Ut på skoletur” – en tekst som utfordret hver enkelt til å fylle reisen med mening.

Som et apropos til ovenstående var det visning av filmen”Freedom Writers”, som handler om en gruppe amerikanske ungdommer som er i ferd med å havne på skråplanet, men blir ”reddet” av en lærer som forstår situasjonen deres og lager et opplegg der de kan utnytte evner og ferdigheter. I forbindelse med dette tema om urettferdig behandling av medmennesker trekkes det paralleller til jødenes skjebne under krigen, og Anne Franks dagbok ble et verdifullt apropos.

Ved 16-tiden spiste vi middag på Björkäng, og på beste svenske vis ble vi traktert med kjøttbullar.

Stemningen på bussen er rolig. Det småprates, spilles kort, og andre hører på musikk eller spiller spill. Bussturen går glatt, og vi har god tid på å komme til Ystad i tide.

Det er passkontroll flere ganger om dagen, så enkelte lurer visst på om det er vanskeligere å komme seg inn på bussen enn inn i Polen. (Men det er jo godt å vite at dokumentet er intakt, siden vi skal gjennom passkontroll i Ystad.)

I skrivende stund senker tusmørket seg over Skåne, og vi har et par timers kjøring igjen til Ystad og ferja.

Alt er vel, og vi gleder oss til en fin kveld på båten.

Polen, here we come

Vi har noen problemer med å legge ut bilder her nå i starten.

Prøv denne nettlenken:

http://eftelot.kongsberg.kommune.no/article/articleview/567/1/35/

(På grunn av problemer med programvaren, anbefales å kopiere nettlenka over og lime den inn i adressefeltet.)